Her i huset er vi seks stykker hjemme om dagen! To voksne på hjemmekontor, og fire unger på hjemmeskole! Bikkja er superglad, for endelig har hun hele flokken sin hjemme på en gang!

Vi har innrettet oss på hver vår arbeidsplass i huset, i tilstrekkelig nærhet til den stakkars ruteren vår! Internett har jammen litt å levere, når tre-fire og kanskje fem stykker skal på Teams-møte på likt!

Til nå har det fungert over all forventning! Ungene møter opp til «timen», får oppgaver, hjelp og det som trengs. Jeg er imponert!

Knut har startet «pappaskolen», og endelig får han legge opp til egen undervisning – det innebærer for eksempel geografi med globus, eller kombinert historietime og gymtime med vandring langs Buvasselva.

I dag tok vi felles pause ute, med kakao og pølser på bål bak låven. Ellers har «mat og helse» i hjemmeskolen gitt oss hele tre middager og en lunsj med ferske rundstykker. Og vi har blitt beordret ut for å gjennomføre «gymtime for hele familien».

Jeg selv starter dagen med møte i beredskapsgruppa hver dag kl 8. Der går vi gjennom ståa, svarer ut spørsmål, fordeler arbeidsoppgaver, og diskuterer forskjellige problemstillinger som har dukket opp det siste døgnet. Ellers så ringes det og mailes det mye gjennom dagen. Jeg syns vi har funnet en arbeidsmetode som fungerer veldig bra, tross den merkelige situasjonen vi er i.

Til nå har vi vært nødt til å ha fokus på de kritiske samfunnsoppgavene vi har – som er helse, skole, og barnehage. Det er de viktigste oppgavene vi som kommune har akkurat nå, å sørge for at nettopp disse kommunale tjenestene fungerer.
Men vi må også huske på alle de andre. Det er nå mange små og store bedrifter som må sette ting på vent og også permittere folk. Vi går mot store tap i enkelte sektorer, og næringslivet generelt merker dette allerede. Og jeg forsikrer dere, dere er ikke glemt!

Det har blitt gjort en formidabel jobb! Ute i organisasjonen, blant kommunens innbyggere og blant hytteinnbyggerne. Det er så mange som bidrar til denne dugnaden, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket dere alle! Jeg vet bare at jeg kjenner meg både stolt og glad, og til og med litt rørt.

Vi vet ingenting om hvordan morgendagen blir, eller hvilke restriksjoner vi vil ha om to uker. Vi vet ikke hva vi skal i påsken eller om vi kan ha den planlagte konfirmasjonen i juni. Men en ting vet vi, og det er at dette kommer til å gå over! Heldigvis!

Hilsen Marit